In English, please!

Jeg har aldri vært sikker på hva jeg skulle bli når jeg ble stor og barnevernpedagogutdanninga kan vel kalles et slags tilfeldig lykketreff. Derimot har jeg alltid visst hva jeg ikke skulle bli, nemlig lærer. Det var derfor med blandede følelser jeg tok fatt på oppgaven med å undervise i engelsk for lærere her i Savannakhet. Dette er ikke noe School Support Laos gjør til vanlig, men er mer et ekstra tilbud nå når jeg og Ole Christian jobber i prosjektet.

Nå har jeg tilsammen hatt 10 doble undervisningstimer med to ulike klasser, og jeg begynner å oppdage nye sider ved meg selv! Å lære fra seg er nemlig ganske gøy og ikke minst veldig utfordrende. Jeg snakker riktignok ganske greit engelsk, men rettskriving og gramatikk er ikke min sterkeste side. For å unngå vranglære, har jeg heldigvis Ole Christian som leser korrektur. Resten av utfordringene jeg opplever er nok kulturelt betinget. Jeg har måtte lære meg å legge fra meg alle idéer om struktur og ta alt som det kommer. Her dukker studentene gjerne opp en halv time (eller mer!) uti undervisninga, telefonene deres ringer stadig og de snakker sammen mens man forsøker å formidle noe oppe ved tavla. Ikke de enkleste arbeidsforholdene, men man blir forsåvidt vant til det.

Nivået på engelsken hos lærerne er veldig lav, men desto større er interessen og viljen deres til å lære. Jeg må stadig vekk minne meg selv på å legge det ned et ekstra hakk når jeg planlegger leksjonene fra gang til gang. Når undervisninga er i gang og man ser hvor ivrig de er til å lære, er det meste av frustrasjonene glemt. Det er utrolig gøy!

Ekstra stas er det når man får være kreativ og illustrere sin egen versjon av "The very hungry catepillar". Mye arbeid, men studentene ble engasjerte og det ble lettere å forklare nye gloser med hjelp av illustrasjoner. Hvem vet, kanskje jeg har en liten lærerspire i magen?

Batterioppladning

På lørdag hadde Sabaphai bursdag, og i den anledning dro vi til That Ing Hang, et hellig sted som man gjerne oppsøker ved spesielle anledninger (som bursdager, for eksempel). Stupaen blir ansett for å være hjertet av Savannakhet provins og er det andre helligste stedet i Sør-Laos, etter Wat Phu Champasak (et tempel, men der har ikke jeg vært). That Ing Hang ble bygget på midten av 1600-tallet, der Buddha etter sagnet skal ha hvilt seg da han ble syk på en av hans vandringer gjennom Asia. En relikvie bestående av en bit av Buddahs ryggmarg skal visstnok befinne seg inne i stupaen.

Meg, Lisa og Sabaphai foran stupaen.

Legg merke til skiltet til høyre...

Frøkner ingen adgang!

Vi dro videre til Bungva Lake der vi spiste lunsj. Det er en liten, idyllisk innsjø som er et populært utfartssted for de lokale. Der kan man henge i en av de små hyttene på vannet, spise, drikke og skravle i timesvis.

Idyllisk.

Skål for bursdagsbarnet!

Søndag tok jeg en utflukt til et sted som hadde fanget min oppmerksomhet på vei til en av skolene vi har i prosjektet. Vippasana Meditation Center - det var jo noe for meg! Etter 8-9 kilometer på mopeden var jeg langt ute på landet. Meditasjonssenteret viste seg å være et lite tempel et stykke inn i jungelen. Det var et stille sted, alle munkene satt kanskje å mediterte, jeg så i hvertfall ingen andre enn et par arbeidere på området. Det gikk en sti innover i jungelen fra tempelet  og fra hovedstien gikk det flere avstikkere til små hus der munkene antageligvis bodde. Jeg fulgte hovedstien til veis ende, der det gikk en bro (eller det var mer en planke) over til en slags demning. Dette er nok den mest ustabile broen jeg noen gang har krysset, men utforskertrangen tok overhånd og jeg måtte jo videre for å se! Vel ute på kanten av demningen begynte jeg å tenke "Lurer på om det finnes krokodiller i Laos?". I såfall ville de fått seg et uforstyrret herremåltid, for jeg var mutters alene der inne. Men neida, jeg ble ikke angrepet av annet enn småhissige insekter. På grunn av den rike insektfaunaen fant jeg heller ikke den helt store roen til å sette meg ned å meditere, men det var uansett deilig å komme seg ut av byen! 

Inngangsporten.

Hovedstien innover i jungelen.

"Brua" over til demningen.

En flåte man kunne ta i bruk. Min utforskertrang stoppet der.

En liten smak av høst i 30 varmegrader.

Ingen krokodiller! Eller så var det bare jeg som ikke var et fristende måltid?

Jungelen vokser høyt og vilt.

Munkene bodde i små hus spredt rundt i området.

Også beitemarka midt i ingenmannsland kan være hellig!

Helga ble avsluttet med to timers etterlengtet skyping med familien og en massasje. Herlig helg - hodet koblet ut, sansene fikk påfyll og batteriene er ladet til ny uke!

Hektisk uke

Denne uka forsvant før jeg rakk å tenke "I dag er det..." . Siden mandag har vi vært på 34 hjemmebesøk og hatt til sammen 4 pakkeutdelinger ved Nongdoen, Dongnakham, Nongphue og Phonsavanh Nua. Legg til to engelskundervisninger på kveldstid, så forsvant denne uka av seg selv!

I tillegg til å besøke alle nye familier som kan være aktuell å begynne å støtte, besøker vi også alle familier som er inne i prosjektet minimum hvert tredje år. Dette er for å følge opp hvert enkelt barn, vise at vi bryr oss om dem og kunne følge utvikling i hver enkelt familie. For et bistandsprosjekt er dette ganske unikt - tenk å ha førstehånds kjennskap til hvert eneste barn man hjelper! Og det er også en viktig grunn til at Marit ikke ønsker at prosjektet skal vokse seg for stort heller, for da å miste denne unike kontakten.

Hjemmebesøk er utrolig spennende og inspirerende. Alle hjem man besøker byr på sine unike historier og man vet aldri hvilke inntrykk man sitter igjen med. Man møter syke, gamle, unge, håpefulle, viljesterke og varme mennesker. Man møter nyskjerrige naboer, slekt og venner. Man møter små trehus, halvbygde hus, vindskjeve hus, trekkfulle hus, rene hus og skitne hus. Man må kanskje gå lengre enn man hadde trodd, over rismarker og enger, gjennom landsbyer, gjennom gjørme, kratt og støvete sand. Etter denne uka sitter jeg igjen med en enorm ydmykhet overfor alle de menneskene og deres historie. De har delt raust av det lille de har, og vi har fått med oss kokosnøtter, bananer, insekter, brus, vann, epler og papaya i gaver. At de er utrolig takknemlig for den hjelpen de får, er det ingen tvil om.

Over åkre og enger.

Tre generasjoner.

Nytt liv, nytt håp?

I en av landsbyene vi besøkte...

... møtte vi denne voksne karen.

Ole Christian intervjuer en familie sammen med læreren.

Forventningsfull på pakkutdeling.

Disse to småjentene underholdt med tradisjonell sang og dans.

Det er alltid noen familier, barn og historier som gjør ekstra inntrykk. I går kom vi hjem til en jente som er 6 år gammel og heter Doangjai. Hun hadde en bror på 11 år og en søster på 8 år. Moren hennes på 34 år var syk og hadde store smerter i magen og problemer med å gå. De hadde ikke penger til legehjelp eller medisiner. Doangjais far var dagsarbeider og for tiden bortreist til Palangsai, en landsby 50 kilometer unna Savannakhet, der han jobbet med innhøsting av ris. Under hele intervjuet satt moren og kjempet mot gråten, og man kan bare forestille seg hvor fortvilet og bekymret hun var både for seg selv og barna hennes.

Doangjai og moren hennes.

I nabohuset bodde en annen jente, Suksavanh, på 9 år. Foreldrene hennes var skilt og faren hadde stukket av. Moren hennes var også dagsarbeider og jobbet nå med innhøsting av ris i Palangsai. Hun dro ofte bort for å jobbe og Suksavanh og storesøsteren hennes på 14 år bor for det meste alene. De fikk litt penger av moren og noen ganger litt mat av naboene, ellers leter jentene etter mat i skogen.

Suksavanh sammen med naboene sine.

Suksavanh og Doangjai sammen med sine søsken på pakkeutdeling.

Etter en intens og hektisk uke skal jeg nyte en hel frihelg. Ha tid til å fordøye alle inntrykkene jeg sitter med, la klokka gå saktere og glede seg til ny, givende uke.

Ubudne gjæsta

Kjøkkenet mitt har åpen løsning. Jeg snakker ikke om slik åpen løsning vi er vant til, men rett og slett ut til den frie naturen. Det er ganske standard løsning for kjøkken her, uten at jeg helt vet den praktiske årsaken til det. Nå er ikke en gang mitt kjøkken fullt så åpent som de mer tradisjonelle variantene, men det byr likevel på en del overraskende besøk. Denne kompisen stakk innom en tur her om dagen, og til tross for en viss forhøyet puls måtte jeg forevige besøket:

Etter reaksjonen til oss begge å dømme straks bildet var knipset, ble vi nok like skremt begge to. Etter å ha forhørt meg med kilder som har mer lokal kunnskap enn det jeg besitter, er disse visstnok ikke farlige. Det er en gekko, en stor en som sådan, og ikke av de små, søte og mer foretrukne variantene som er overalt og kalles for dokké. Etter å ha møtt på denne karen flere ganger, har jeg innsett at han faktisk bor der. Vi har utviklet et forhold basert på gjensidig mistillit, men jeg har begynt å få overtaket og det er han som må vike når jeg skal ta i bruk kjøkkenet.

Etter hvert har jeg lært meg å entre kjøkkenet mitt med en viss skepsis og forsiktighet, for jeg vet aldri hvilken overraskelse jeg har i vente. I tillegg til gekkoen har jeg så langt hatt en del lubne kakerlakker innom, en liten frosk, en øyenstikker og to STORE edderkopper. Der meldte fotografen pass igjen, da dødsangsten slo inn for fullt og gamlefar måtte tilkalles for assistanse (jeg tror han syntes dette var litt festlig). Dere får ta meg på ordet når jeg sier at edderkoppene her er s-t-o-r-e.

Også kjøkkenet på kontoret fikk en visitt av denne lille karen her om dagen;

Hva kan jeg si, jeg er jo en genuin dyrevenn og utstråler kanskje pur kjærlighet som resulterer i en magnetisk tiltrekningskraft for alt som kan krype og gå.

Heldigvis er rommet og badet mitt dyrefri sone, stort sett. Jeg hadde besøk i senga her en dag og etter en reaksjonshastighet som ville gjort Lynvingen misunnelig, kunne jeg konstantere at det bare dreide seg om en søt liten dokké. Kanskje ikke førstevalget mitt som sengekamerat, men jeg skal ikke klage.

Kokkelering

Jeg har har en navnesøster her i Savannakhet! Hun heter Lin og er en utrolig skjønn jente som driver en perle av en kafé. Lins Café er definitivt stamplass nr.1 (og Café Anakot som en verdig nr.2!). Kaféen holder til i gamlebyen i ett av de sjarmerende, franske husene etter kolonitida, der Lin serverer deilig vegetarmat, laotisk kaffe og avkjølende fruktshaker. Her er det internettilgang og en avslappende 2.etasje der man kan slenge seg på gulvet og nyte livet.

Lin er ei grepa dame som har mange jern i ilden. I tillegg til kaféen sin driver hun med turistguiding, hun skal utvide med bakeri og hun skal gi ut egen laotisk kokebok. Og i dag var jeg og Ole Christian på kokkekurs hos Lin.

Menyen besto av ferske vietnamesiske vårruller, rød curry og laotisk soppsuppe. Veggiestyle for min del, kjøtt og fisk for Ole Christian. I tillegg fikk vi en grønn superdrikk laget av ferske, grønne blader fra en plante som har helsebringende egenskaper. Det ble mye mat, god mat og sunn mat! NAM!

Festivitas # 2

Festivalen er inne i sin siste dag. Byen er full av mennesker, biler, mopeder, salgsboder, musikk og underholdning. I gata ved Mekongelva er det lettere kaotisk stemning, i hvertfall for en skarve falang (utlending). For de lokale derimot er nok dette et absolutt høydepunkt i løpet av året.

I går kveld ble det tent lys både til vanns og i lufta, med bønner for ens avdøde familie, venner og slektninger, og med håp for fremtiden. Stemninga langs med Mekongelva var magisk!