In English, please!

Jeg har aldri vært sikker på hva jeg skulle bli når jeg ble stor og barnevernpedagogutdanninga kan vel kalles et slags tilfeldig lykketreff. Derimot har jeg alltid visst hva jeg ikke skulle bli, nemlig lærer. Det var derfor med blandede følelser jeg tok fatt på oppgaven med å undervise i engelsk for lærere her i Savannakhet. Dette er ikke noe School Support Laos gjør til vanlig, men er mer et ekstra tilbud nå når jeg og Ole Christian jobber i prosjektet.

Nå har jeg tilsammen hatt 10 doble undervisningstimer med to ulike klasser, og jeg begynner å oppdage nye sider ved meg selv! Å lære fra seg er nemlig ganske gøy og ikke minst veldig utfordrende. Jeg snakker riktignok ganske greit engelsk, men rettskriving og gramatikk er ikke min sterkeste side. For å unngå vranglære, har jeg heldigvis Ole Christian som leser korrektur. Resten av utfordringene jeg opplever er nok kulturelt betinget. Jeg har måtte lære meg å legge fra meg alle idéer om struktur og ta alt som det kommer. Her dukker studentene gjerne opp en halv time (eller mer!) uti undervisninga, telefonene deres ringer stadig og de snakker sammen mens man forsøker å formidle noe oppe ved tavla. Ikke de enkleste arbeidsforholdene, men man blir forsåvidt vant til det.

Nivået på engelsken hos lærerne er veldig lav, men desto større er interessen og viljen deres til å lære. Jeg må stadig vekk minne meg selv på å legge det ned et ekstra hakk når jeg planlegger leksjonene fra gang til gang. Når undervisninga er i gang og man ser hvor ivrig de er til å lære, er det meste av frustrasjonene glemt. Det er utrolig gøy!

Ekstra stas er det når man får være kreativ og illustrere sin egen versjon av "The very hungry catepillar". Mye arbeid, men studentene ble engasjerte og det ble lettere å forklare nye gloser med hjelp av illustrasjoner. Hvem vet, kanskje jeg har en liten lærerspire i magen?