Savannakhet highlights

Vietnam

Som en superekstrabonus til eventyrferden min, fikk jeg noen dager i Vietnam sammen med fine kollegaer. Hvor heldig er ikke jeg!? Etter endt arbeidsdag den 23.januar reiste vi fra Sepon over grensen til Vietnam, og første stopp var Hué.

På vei over grensen til Vietnam.

Denne karen skulle fikse oss transport til Hué. Det ga meg tidenens latterkrampe.

Hué var pyntet for den kinesiske nyttårsfeiringen.

Gult er kult...

... på "The seven colour bridge".

Sightseeing var et must i Hué og vi brukte første dag på å utforske Kinh Thanh, et stort område som ble bygget av keiser Gia Long i 1804. Borgen ble bombet under Vietnamkrigen, men en del av bygningene er rekonstruert. Keiseren var nok glad i det gode liv, for her var det et utall av hager, templer og seremonielle bygninger for enhver tenkelig (og utenkelig) anledning.

En av portene inn til området. Fint skal det være.

En hage man kan drømme om!

Fra et av templene.

Fra Kinh Thanh vandret vi videre gjennom byen og var også innom Thien Mu Pagoda som ble bygget i 1601 og er visstnok en av de helligste bygningene i Vietnam.

Karaoke er stort, også i Vietnam.

Fargeglade hus.

Og glade barn!

Ekte turister.

Den 25.januar var målet vårt Hoi An, noen timer sør for Hué. Vi tok toget til Danang, en nydelig reise gjennom storslått natur, og videre derfra med bil til Hoi An. Jeg ble umiddelbart forelsket i denne byen som var som et eneste stort museum. Eldgammel arkitektur med masse sjel og historie, små smug, fine farger, yrende folkeliv og butikker bød på en utrolig flott opplevelse. Arkitekturen var en salig blanding av kinesisk, japansk og europeisk kultur og strekker seg helt tilbake til 1600-tallet. Vi nøt Hoi An i to dager før vi satte kursen hjem til Savannakhet igjen.

Klart for togtur!

Vi fikk sovekupé.

Toget sniker seg over fjellet.

Sjarmerende arkitektur i Hoi An.

Hoi An by night (for anledningen pyntet for kinesisk nyttår).

Damene med hatt!

Elvecruise i tradisjonell pram.

Denne frøkna kunne posere!

Til å være nabolandet var Vietnam veldig ulikt Laos. Trafikken var intens og støyende og menneskene var mer pågående og høyrøstede. Alt var renere, i hvertfall i turistbyene. Det var helt greit å vise følelser åpenlyst. Og det beste - som vegetarianer var man ikke noe utskudd, tverdt i mot! Jeg levde i sus og dus og kunne velge og vrake i deilig vegetarmat i utallige varianter. Vietnam var en salig blanding av støy, god mat, turister, heftig trafikk, vakker natur, fine butikker, rik kultur, historie og arkitektur - for å nevne noe. Vietnam skal besøkes igjen!

Sepon # 4

Min siste tur til Sepon gikk fra 21. til 23.januar og startet med et bryllup! Ngem, som vi har gitt stipend til, giftet seg i sin hjemlandsby og vi var invitert. Paret møttes på en engelsk-camp som School Support Laos arrangerte i fjor sommer, hvor kult er ikke det!? Det var en fin fest, avbrutt av en skikkelig regnskur (håper regn i sløret betyr lykke her også), og som fortsatte med dans når himmelen hadde lukket seg igjen. Vi ga oss ganske tidlig, men fikk høre at festen hadde vart til klokken fire om natten. Litt hardere på festinga på bygda altså, kanskje et universelt fenomen?

Brudeparet ønsker velkommen.

Innomhus mens regnet høljer ned.

Heldigvis ga regnet seg etterhvert og festen kunne fortsette.

God stemning!

Liten festløve har tatt kveld på mammas fang.

De to neste dagene ble det lange turer på lasteplanet for å besøke to studenter vi vil gi stipend til og besøk til familier til 12 nye skolebarn. Det ble mange fantastiske naturopplevelser og møter med fine mennesker med en utrolig varme og gjestfrihet.

Morgengry på markedet i Sepon.

Frokost skal tilberedes.

Kjøreturene byr på fantastisk natur!

Vi fikk omvisning i en av landsbyene, Vietnam er rett på andre siden av elva.

På hjemmebesøk. I dette huset bor det 9 store og små.

Bombekraterne fra Vietnamkrigen var overalt. Dette krateret ble brukt til å dyrke grønnsaker i.

Pus sløver i ettermiddagsvarmen.

Stamping av ris er ikke for pyser!

Vemodig å reise fra Sepon for siste gang. For nå.

Sepon # 3

Seponturene er alltid spennende og innholdsrike! Denne gangen skulle vi besøke to studenter som vil få stipend fra oss for å studere videre neste år (les mer om studentene her), samt ha en pakkeutdeling og besøke en skole vi vil begynne å gi støtte til.

Først besøkte vi Phodee som bor i en landsby som heter Genghok.

Phodee skriver under kontrakten og far er utrolig glad og takknemlig!

Vi fikk servert deilige kokosnøtter og middag (jeg spiste ris og salatblader).

Barna lekte i ettermiddagssola.

Lille gris var opptatt med å snuse etter godbiter.

Risen stampes for hånd i disse krukkene. Tungt arbeid = kvinnfolkarbeid.

Onsdag kjørte vi langt og lenge innover i jungelen for å besøke Asai og familien hans. Bare 5 kilometer fra den vietnamesiske landegrensa bodde det 13 familier i en liten landsby ved navn Sadom, og Asais familie besto av hans mor og hans eldre bror med hans kone og to barn. Asai flyttet fra hjemlandsbyen sin da han var 11 år gammel for å kunne fortsette på skolen. Han er nå 21 år gammel og har bodd de siste 7 årene på internatskole i Savannakhet.

Langt å kjøre på slike veier...

Vi passerte mange små landsbyer på vei til Asai.

Asais mor kan ikke skrive, men undertegner kontrakten med fingeravtrykk.

Asai sammen med hans familie.

Det skåles i riswhiskey hos landsbysjefen.

Torsdag var det igjen klart for langtur inn i den dypeste jungel. Deler av veien gikk på den gamle Ho Chi Mihn - stien (og jeg er herved overbevist om at monsterbilen vår virkelig kommer seg frem hvorsomhelst). Vi kjørte først til Vangbing skole for å dele ut skolepakker, og så videre til Phaijod landsby for å besøke Lamngon som har gitt stipend til. Skolen han nå jobber som lærer på har landsbyen bygget selv, men taket er sponset av norske gjester som ble med prosjektet på besøk for ett år siden. Nå ønsker vi å begynne å støtte barn ved denne skolen, og vi hadde i denne forbindelsen et møte med landsbysjefen og læreren.

Gjennom jungelen på monsterbilen.

Storslått utsikt fra lasteplanet!

Spente barn!

Klærne prøves etter pakkeutdelinga.

Tavlen ved Phaijod skole var i dårlig forfatning, snart vil de få en ny fra oss.

Litt skeptisk og litt glad.

Seponturene byr på nye inntrykk og opplevelser hver gang. I morgen setter vi igjen kursen mot Sepon, jeg gleder meg!