Smil til verden

- og den smiler tilbake! I hvertfall her i Laos. I ett av verdens fattigste land møtes man med smil hvor enn man går. Genuint, spontant og varmt. Smilet er et universelt språk, mellom mennesker, mellom hjerter, mellom kulturer og landegrenser. Smilet koster ingenting og alle eier det, fattig, rik, ung, gammel. Og jo mer man deler av smilet, jo mer høster man. Jeg griper hvert smil jeg får med hele meg, gjemmer det og gir det videre. Kjenner at  jeg blir løftet opp, fram og ut. Fylles med varme og glede. Og undres hvorfor vi i et av verdens rikeste land er så gjerrige på denne tilsynelatende basale mellommenneskelige gesten. 

I ett av verdens fattigste land er de så ufattelig mye rikere enn vi tror.

Fredfull jul ønskes til alle dere der hjemme! Ta vare på hverandre. 

Et inspirerende menneske

Jeg møtte Marit første gang i 2005, da jeg kom som student til prosjektet. Jeg husker at Marit gjorde et enormt inntrykk på meg, med hennes varme og inkluderende vesen. Og jeg ble imponert av det hun hadde skapt i Laos. Jeg har siden den gang hatt et sterkt ønske om å reise tilbake og bidra mer i prosjektet, og plutselig falt flere brikker på plass og nå er jeg her! Historien til Marit og hvordan prosjektet ble til er utrolig inspirerende, og den må deles.

Marit, hennes mann Satad og deres første datter Ingeborg Anna i 2005.

Eventyrlystne Marit utdannet seg innenfor reiseliv etter videregående og jobbet flere år i et reisebyrå. I 1999 reiste Marit og broren hennes Ole Christian på en backpackertur til Asia i 10 måneder. Marit er personlig kristen, og før reisen ba hun Gud om å gi henne en oppgave dersom dette var meningen med livet hennes. Hun bestemte seg for å holde øynene åpne for muligheter, men tenkte ikke bevisst på dette da de var ute og reiste.

Da de kom til Laos, fikk Marit en sterk følelse av at hun var kommet hjem. Hun fikk en ekstra kjærlighet for Savannakhet. Marit og Ole Christian fikk god kontakt med lokalbefolkningen og så etter hvert at fattigdommen var stor og at mange barn gikk uten skolegang. De begynte å snakke om hva de kunne ha gjort for å hjelpe. Ole Christian mente at en langsiktig og bærekraftig hjelp ville være å sørge for at barn fikk ta utdannelse.

Tilbake i Norge, klarte ikke Marit å glemme Laos og de menneskene hun hadde møtt der. Hun snakket med familien sin om tankene hun hadde om å reise tilbake for å gjøre noe for lokalbefolkningen, og de støttet henne fullt ut. Andre rundt henne reagerte med skepsis og mente hun var smågal. Hva skulle hun gjøre der og hvordan skulle hun klare det? Men Marit var bestemt på at hun måtte gi det et forsøk. I dag er hun veldig glad for at hun fulgte hjertet sitt og hoppet i det.

Marit snakker med barna under en pakkeutdeling i 2011.

Marit fikk positiv respons fra venner og familie som ønsket å støtte et hjelpeprosjekt i Laos. I begynnelsen pendlet Marit fra Bangkok i Thailand til Savannakhet i Laos. Flere organisasjoner hun var i kontakt med sa at det ikke var vits i å forsøke å starte noe i Savannakhet, på grunn av vanskelige myndigheter og behov for et enormt budsjett. Men etter hvert fikk Marit kontakt med en finsk hjelpeorganisasjon og sakte men sikkert fikk hun bygget opp et godt forhold til myndighetene gjennom de rette kontaktene. Det krevde også at Marit måtte presisere innholdet i organisasjonen, og Marit bestemte seg for å satse på en langsiktig utdannelse og støtte elevene i prosjektet ut videregående.

I 2001 kunne Marit ha den første skolepakkeutdelinga til 25 barn. Etter dette har veien blitt til mens hun har gått. Alle dører har åpnet seg av seg selv og prosjektet har gått stegene videre. I 2011 støtter prosjektet 511 barn og 26 studenter. Og prosjektet vokser sakte, men sikkert, takket være trofaste givere hjemme i Norge. Vil du bli med? Sjekk ut hjemmesiden http://schoolsupportlaos.com/ !

"Be the change you want to see in the world" - Mahatma Gandhi

The veggie style

Som vegetarianer og dyrevelferdsforkjemper gjør jeg meg mange tanker om levesettet her i Laos. Kontrastene til overfloden vi har i den vestlige delen av verden er stor. Å være vegetarianer er ikke særlig vanlig her i Laos, og jeg får ofte litt rare blikk når jeg ber om vegetarisk mat dersom jeg spiser på et sted der vegetarretter ikke er spesifisert på menyen. Det er kjøtt eller fisk er i så og si alt, bortsett fra risen. Og jeg har spist en hel del "måltider" bestående av bare ris i mangel på noe annet.

I Laos er det ikke snakk om enorme utvalg av pålegg eller kjøttprodukter i kjøledisken, her blir alle deler av dyret brukt i maten og så og si ingenting kastet. Slik sett føles det mye mer ressursøkonomisk og etisk riktig enn hjemme der man kaster ufattelig mange tonn kjøtt hvert år.

Ikke mat, men kompis!

Dyrene står ikke høyt i rang her i Laos, de blir nok mer sett på som en nødvendighet og laoterne flest har ikke noe bevisst forhold til dyrevelferd eller det å behandle dem med respekt. For meg er det fryktelig hjerteskjærende å se skadede hunder og katter som er overlatt til seg selv, eller frakting og binding av dyr på de mest groteske måter. At buddhistene er respektfulle for alt levende liv og baserer seg på et vegetarisk kosthold er nok en vestlig myte. Så mye for Buddhas lære...

Samtidig lever de fleste dyrene fritt og naturlig og får være dyr med alle sine instinkter og behov i behold frem til de blir slaktet. Tror jeg. Jeg er fortsatt bare en utlending som på langt nær har fått innblikk i alle sider av denne kulturen...

Å være vegetarianer i et land der man hovedsaklig spiser for å overleve, har en viss bismak. Jeg vet at jeg er fryktelig priviligert som kan velge det kostholdet jeg ønsker. Fordi jeg har penger til å betale for det og fordi jeg kommer fra en del av verden der mennesker lever i overflod. Samtidig er jeg den jeg er, og jeg brenner for dyrs egenverdi og velferd, og bærekraftig ressursbruk. Disse verdiene kan ikke bare legges på is selv om jeg befinner meg i en del av verden der realiteten er en helt annen enn i Vesten. Det ene engasjementet utelukker ikke det andre! 

Studenttreff # 4

På søndag arrangerte vi nok et studenttreff for våre etniske studenter. Vi videreførte temaet fra forrige treff, men denne gangen var det studentene selv som skulle stå for rollespillet. De ble delt inn i grupper og fikk hver sin problemstilling fra ulike skolesituasjoner.

Studentene var engasjerte og kreative i sine løsninger på problemstillingene. Ekstra gøy er det å se at de har utviklet seg siden det første treffet vårt i september. Nå er de blitt varme i trøya og alle deltar aktivt. Det ble mye latter underveis, og at de koser seg er det ingen tvil om! Samtidig får de utfordringer og ny kunnskap som skolen ikke kan tilby dem.

Ferdig!

Den siste uken har det vært avslutning med engelskklassene mine. Det har vært eksamen (jeg har forresten aldri vært borti voksne mennesker jukse så til de grader åpenlyst), skåling med øl og god mat.
Og i går var det den store finalen. Etter gjennomgang av eksamensresultatene, var det duket for utdeling av diplomaer. Diplomaer, sertifikater, papirer, you name it - alle mulige bevis for at man har deltatt på hvaenndetskullevære, er utrolig viktig her i Laos. Det er også alle typer høytidelige seremonier av ymse slag, og det burde jeg jo egentlig vært forberedt på. Men det var jeg ikke. Så når plutselig visedirektøren av regionskontoret for utdanning i Savannakhet dukket opp og skulle dele ut diplomene sammen med meg, måtte jeg tenke fort. For jeg skulle da holde en liten tale...? Vel, ingen i rommet var jo særlig stødige i engelsk, så det var egentlig bare å kjøre på.

Meg og visedirektøren deler ut diplomaer.

For å få diplom måtte man ha deltatt på minimum 8 av 14 leksjoner. Noen av studentene mine var et godt stykke unna kravet, andre var bare én leksjon unna det gyldne diplomaet. Og det var uendelig mange forsøk på å overtale meg til å gjøre unntak. De er jo ikke fremmed for bestikkelser i dette landet og det meste kan kjøpes under bordet. Det var vanskelig å si nei, men jeg følte jeg måtte gå foran som en god rollemodell og derfor syntes de nok jeg var veldig streng...

I tillegg til gaver og gode smil, fikk jeg også med meg mange, fine ord og det varmet langt inn i hjerterota! Det er ingen tvil om at de har satt stor pris på engelskkurset. Det har vært to utrolig morsomme, utfordrende og lærerike måneder. Jeg kommer til å savne denne gjengen, men jeg skal innrømme at det også er godt å være ferdig. Jeg kan herved se tilbake på en kort og intens lærerkarriere - i Laos! :)

Blåtur

Noen ganger blir ikke ting helt som man hadde sett for seg. Jeg har akkurat kommet hjem fra en skikkelig blåtur. Jeg ble invitert med til Paksé av min lokale venninne Lin og jeg fikk fri fra prosjektet til å dra på tur. Kjempestas! :) Paksé ligger 25 mil sør for Savannakhet og området er blant annet kjent for fantastiske fossefall og Bolaven Plateau, der verdens beste kaffe (en noe subjektiv uttalelse) dyrkes. Paksé var en utrolig koselig by, men full av turister - et noe uvant syn for meg etter lang tid i Savannakhet. Turen startet veldig bra; vi besøkte Lins koselige familie og jeg fikk sett litt av byen. Dagen etter la vi ut på en heftig og uplanlagt tur som må gjenfortelles med alle detaljer om den skal forstås. Og den er alt for lang til at jeg skal legge ut om det her. Men noen stikkord er helt på sin plass, og hvis man sauser sammen en gjeng barnslige franskmenn, flere timers mopedkjøretur på dårlige veier, et "homestay" uten vegetarmat (jeg levde på ris), en sinnsyk trekkingtur, mopedhavari, en vannvittig omvei hjemover og matforgiftning, så har man essensen i denne turen. Jeg var et vrak da jeg ankom Solveig i Mukdahan (Thailand) og var så lykkelig da jeg var hjemme igjen at jeg nesten kastet meg om halsen på gamlefar.

Gammel og sjarmerende fransk arkitektur.

Fra et kinesisk tempel i Paksé.

Offergaver.

Solnedgang i Paksé.

Turgjengen.

Ubeskrivelig storslått natur!

Fossefall nr. ørtogførti. 

Kaffebønner til tørking i sola.

Førsteklasses kaffe!

Dette er en tur jeg ikke kommer til å glemme med det første og jeg er definitivt noen erfaringer og opplevelser rikere (på godt og vondt)! Det er utrolig stas å ha fått en lokal venninne her, og jeg lærer enormt mye fra Lin om den laotiske kuturen. 

Og så, når jeg var så møkkalei at jeg egentlig kunne vært fristet til å hoppe på første fly hjem, fikk jeg denne pakken i posten:

Fra verdens beste familie!! Det var 10 kilo pur lykke, storfest i heimen og julaften på forskudd! Humøret steg mange hakk og jeg føler meg som verdens heldigste. :)