Der ingen skulle tru...

... at nokon kunne bu, der bor de faktisk. Barn, unge, gamle, besteforeldre, grandtanter, mødre og fedre, onkler, spebarn, svigerforeldre, syke, friske, sterke, stolte og vakre. Noen hus rommer opptil 15 mennesker. I hus med tynne vegger av flettede blader, tak som knapt nok holder regnet ute og med tynne matter å hvile kroppene på lever disse menneskene livene sine.

Et av hjemmene vi besøkte.

I går og i dag har vi vært på til sammen 14 hjemmebesøk. Dette er nye familier i prosjektet som lærerne ved to ulike skoler har plukket ut som de fattigste i deres nærmiljø. Hjemmebesøkene har flere formål. School Support Laos vil forsikre seg om at de familiene som blir plukket ut virkelig har et hjelpebehov og at det ikke er snakk om vennetjenester fra lærernes side. I tillegg vil vi kartlegge familiesituasjonen og se hver enkelt av de barna vi støtter. De familiene som allerede er i prosjektet får besøk hvert tredje år, dersom de ikke har behov for tettere oppfølging. På denne måten får man god kjennskap til hver enkelt familie og barn, og gjør det lettere å sørge for at de fullfører skolegangen.

Noen familier bodde langt ute på risåkrene.

Én familie gjorde spesielt sterkt inntrykk. I et bittelite hus på påler bodde det en bestemor med tre gutter på 6, 10 og 13 år. Foreldrene var skilt og hadde reist da den yngste var helt liten, og bestemoren hørte aldri noe fra dem. Hun var nesten blind og kunne ikke jobbe, de var svært fattige. Den yngste gutten får nå støtte fra prosjektet til å kunne gå på skolen og bestemoren var utrolig takknemlig for dette og ønsket oss et lykkelig, langt og godt liv for det vi hadde gjort for dem. Bestemorens siste bønn før vi gikk var at vi måtte ta vare på barna hennes når hun en dag gikk bort.

I dag dro vi innom med mat til denne familien. Dette gjør vi bare helt unntaksvis, men dette tilfellet var spesielt. Etter pakkeutdelinga på skolen i dag kjørte vi gutten hjem med skolesaker og mat, og det var et rørende øyeblikk når bestemor tok i mot.

Marit forklarer bestemor hva de har fått.

Å beskrive inntrykkene man sitter med etter slike hjemmebesøk er egentlig umulig. I møtet med disse barna og familiene vokser hjertet seg stort og man fylles med en enorm takknemlighet overfor det man selv har. Der vi etter en lang dag kunne dra hjem og ta en dusj, skifte til rene klær, spise en bedre middag og sove i en myk og varm seng, la disse familiene seg på tomme mager og harde underlag. Det føles utrolig urettferdig og kontrastene er store. Men som Marit sa; "Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan få gjort noe".

Supersingel

I Laos gifter man seg og stifter familie som regel når man er mellom 20 og 30 år gammel. Jeg har fått en del spørsmål (oversatt gjennom Ole Christian) om hvorfor jeg som er så vakker (hyggelig det da) fortsatt er singel. De synes dette er litt snodig. Og de er heller ikke redd for å spørre, de er nyskjerrige på så mangt og det som vi kanskje oppfatter som litt tabu å spørre om i Norge kommer rett fra levra her. Det er like vanlig for dem å spørre fremmede om man har familie som det er for oss å spørre om hva man jobber med. En av inspektørene (litt usikker på eksakt tittel, det er mange av dem i administrasjonen) på lærerhøyskolen var litt av en flørt og hentydet at han kunne gi meg privattimer i laotisk. Han var en godt voksen mann og hadde mest sannsynlig kone og barn hjemme. Så er det da også ganske vanlig å ha elskere på si, hvis du er mann vel og merke. Er du kvinne og blir tatt for utroskap, kan man saksøkes. Harda bud.

Mi casa

I går flyttet jeg inn i det som blir mitt hjem de neste fem månedene. Rommet ligger på et gjestehus i idylliske og rolige omgivelser rett utenfor sentrum og ikke langt fra kontoret vårt. Jeg har eget bad, rom (med aircondition!) og til og med et eget, stort kjøkken. Og ikke minst, jeg bor hos verdens søteste familie. Da jeg kom med flyttelasset mitt (kan man egentlig kalle det flyttelass når det består av en ryggsekk?) var den eldste dama i familien svært nyskjerrig på meg og mitt. Hun kom inn på rommet, satte seg ned, kikket på tingene mine, skravlet i vei og så helt uanfektet ut over at jeg ikke forsto et ord. Her kommer en bildebonanza av min lille hule:

Dusj/do/vask - alt i ett!

Jeg har tv! Med thai-dubbede kanaler.

Gangen mellom rommet og kjøkkenet tilhører familen jeg bor hos

Jeg fikk bord og stoler hos verdens søteste, gamle mann...

... og jeg har kjøleskap og gasskomfyr.

Thumbs up!

Det er maks trivsel på få kvadratmeter!

Første pakkeutdeling!

I dag har vi hatt den første pakkeutdelinga i dette skoleåret. 13 barn ved
Nonsavat Primary School fikk hver sin pakke som inneholdt skrivesaker, kladdebøker, skoleuniform, sko og toalettartikler. Med oss på utdelinga hadde vi en tidligere elev ved skolen som har fått støtte gjennom prosjektet siden 2002. Phontavi studerer nå engelsk ved Teacher Training College og har to år igjen, før han skal begynne å jobbe som lærer. Phontavi fortalte barna og foreldrene deres om hvor viktig det er å prioritere skolen, jobbe hardt og skape seg en fremtid.

Etter en uke med mye administrativt arbeid, var det utrolig gøy å få være med på utdeling som "i gamle dager" da jeg var student her!
Og dere, sjekk ut http://schoolsupportlaos.com/ for å lese mer om registreringen av studentene som vi har jobbet med den siste uken.

Fremtid

Anakot betyr "fremtid" på laotisk. Denne nydelige kaféen er drevet av ei japansk dame som også har et lite hjelpeprosjekt for å støtte unge kvinner i Savannakhet, "Anakot Cotton Project". Disse kvinnene får gå yrkesrettet skole for å bli syersker, og produktene de lager selges på kaféen. I tillegg til å ha en idealistisk profil, serverer de også deilig vegetarmat i estetiske omgivelser. What´s not to like??? Dette blir nok mitt stamsted!

At det er flere spisesteder å velge mellom i Savannakhet, også med vegetariske alternativer, er helt nytt siden jeg var her i 2005. På få år har byen fått flere "vestlige", urbane innslag. Internettkaféer, massasjesteder, restauranter og minimarts er nå tilgjengelig og jeg må innrømme at dette er fasiliteter jeg setter stor pris på nå når jeg faktisk skal bo her. Jeg husker at vi var innom et Smartclub-lignende sted i Mukdahan i Thailand og hamstret blant annet sjokolade før vi dro over grensa i 2005, fordi det ikke var å få kjøpt her. Samtidig er det litt deilig og befriende at de vestlige innslagene ikke har tatt overhånd. For eksempel liker thailenderne å dra på ferie til Laos fordi det er mer landlig, enkelt og koselig her. Det er nærmere deres egen kultur slik den var før turismen.

I dag har Marit vært her i Savannakhet og vi har begynt å legge noen planer for tida mi i prosjektet. Det blir travle dager og mye spennende å ta fatt på! Vi var også rundt i byen og så på flere potensielle steder for meg å bo på, og til slutt fant vi et koselig krypinn med eget bad og kjøkken. Det er egentlig et rom i et gjestehus, drevet av en eldre mann like i utkanten av sentrum. Jeg flytter inn på fredag og tror jeg kommer til å trives!

Synes det er på sin plass å få frem at selv om jeg så langt bare har skrevet om mer eller mindre trivielle hendelser, er det ikke i mangel på langt dyperegående opplevelser. Jeg fordøyer inntrykk kontinuerlig, reflekterer og danner meg meninger om det jeg ser hver dag. To be continued!

Eksosrype

Se mamma, jeg bruker hjelm!

Dersom vi nordmenn er født med ski på beina, er laoterne født på moped. Det er beundringsverdig hvor lekende lett de kommer seg fram på de motoriserte hestene sine og jeg kan bare drømme om å se like elegant og avslappet ut. Der de gjerne kjører med paraply i en hånd mot regnet, telefonen i den andre, småbarn på fanget eller skulderen, damene sidelengs med skjørt, tre-fire passasjerer og nedlastet med handlenett og varer, har jeg mer enn nok med å konsentrere meg om å navigere meg fra a til å. Heldigvis er ikke laoterne hissige i traffikken, det hele går ganske rolig for seg og det er godt for en smånervøs nykommer. Det er ikke så mange regler å holde styr på heller; kjør på høyre side og ikke bruk lys på dagen (da blir kan man stoppet av politiet og de vil alltid ha en slump penger). Ellers kan man gjøre litt som man vil og det funker bra.

Jeg har altså så smått begynt å cruise rundt i byen på egen hånd, men har dessverre ingen innebygd radar og har derfor en retningssans som er mer til bryderi enn hjelp. Gatenavn er ikke et kjent fenomen her, så det hjelper liksom ikke å ta med seg kart heller. Men jeg satser på at det indre kartet blir mer utviklet etterhvert!

Lille mongo

Uvær

Laos har to årstider; regntid og tørketid. Enkelt og greit. Relativt varmt og fuktig er det jevnt over uansett sesong, men været skifter mer og nedbørsmengden er selvsagt betydelig større i regntida. Nå er det regntid og den vil vare til rundt midten av november. I noen områder fører regnet til flom og ufremkommelige veier. Her i byen har ikke alle gatene asfalt noe som resulterer i alt fra små og store hull til gjørmehav. 

I dag har det vært trykkende varmt og fuktig, og det har brygget opp til skikkelig uvær. Tidlig i kveld begynte det å flerre lyn over himmelen i horisonten og nå danser både lyn og torden over hustaket, vinden rister trærne og det er like før himmelen åpner seg. 

Det er gode lyder å sovne til.

Stille søndag

I dag har jeg sovet lenge, spist en langsom frokost, pugget laotisk, spist lunsj og hatt siesta ute på verandaen, lest i en god bok og spist middag sammen med Ole Christian på et fantastisk sted jeg tror ligger an til å bli min stamplass. Fin søndag.

Lunsj og siesta ute på verandaen

Jeg tror ikke kyrne bryr seg om hvilken dag det er der de trasker fritt omkring i nabolaget og tar livet med ro

Øyenstikkere som leker seg i vinden

I morgen starter en ny, travel uke. Jeg er klar! 

Nybegynner...

Jeg har altså klart det jeg ikke trodde var mulig, nemlig å slette alle innlegg på min egen blogg. Dette får gå under tabbekvota som nybegynner i blogging, jeg kommer sterkere tilbake og gjør et nytt forsøk. Vil gjerne ha med bildene jeg hadde lagt ut som innlegg i bloggen så langt, så her kommer de som perler på en snor! 

Kontoret til Scool Support Laos

Prosjektet har fått så fint skilt og logo!

Det har vært travle og intense dager siden jeg kom til Laos på onsdag. Sier jeg, som egentlig bare har hengt på Ole Christian og ikke kunnet bidra med så mye så langt. Men det er mye å sette seg inn i og mange inntrykk som skal fordøyes. Ikke minst er språket en utfordring, jeg har hatt tre undervisninger så langt og innser at jeg ikke er begavet med noe språk-øre akkurat. 

Tilbake på skolebenken

Det er utrolig gøy å se hvilken utvikling prosjektet har hatt siden jeg var her som student i 2005! Prosjektet støtter rundt 20 ungdommer slik at de kan ta høyere utdanning, i tillegg til rundt 500 barn i grunnskolen og videregående. Tidligere ga prosjektet hovedsaklig støtte til barn i Svannakhet-distriktet, men har nå også utvidet seg til Sepon-provinsen som ligger opp mot grensa til Vietnam. 

I går gikk hele dagen med til registrering av 8 studenter på lærerhøyskolen. Det ble mye venting og en hel del fram og tilbake med diverse papirer til diverse kontorer. Her foregår det nemlig på den gode, gammeldagse måten med papir, stempel og kopier. Tålmodighet er et stikkord her...

Rundt omkring på universitetsplassen hang det fine ord til inspirasjon;

God helg! :)