Monkey forest

Søndag la jeg ut på en liten utflukt sammen med to av mine gode kollegaer. Målet var Monkey Forest (husker ikke det lokale navnet), en hellig skog som er kjent for sine hellige aper med god appetitt og som i så måte er ivrige på kontakt. Vi kjørte halvannen time på moped gjennom nydelig natur og stille landsbyer før vi kom til skogen. Der ventet en velkomstkomité av sultne aper som overfalt oss straks vi parkerte mopedene. De var ikke beskjedne, og flere av dem klatret oppover beina våre for å sikre seg en godbit. Særdeles sjarmerende, syntes jeg! Jeg ble også godvenn med ei geit som hadde lært seg fordelene med å dele skog med disse apene; nemlig å tigge og samtidig stange vekk frekke aper som ville snike i køen.

Noen av apene var veldig opptatt av å speile seg.

Sulten og søt.

Jeg ønsker meg geiter!!!

Værsågod!

Det er rart hvordan noen områder blir ansett som hellig. Jeg er usikker på historien bak akkurat dette området, men heldigvis for ca. 1000 aper er de altså hellige og får leve trygt og godt. Like gode levevilkår er det ikke for aper i andre områder der skogen deres blir hogget ned til fordel for banan- og gummiplantasjer og mange av apene blir drept. 

På vei hjem stoppet vi hos noen slektninger av kollegaen min. Der møtte vi denne "apekatten", som pilte opp i en kokospalme for å ta ned kokosnøtter til oss. Lett som en plett!

Videre derfra hadde jeg en aldri så liten velt med mopeden. Veiene var veldig dårlige et stykke, vi kjørte litt fort og plutselig måtte jeg bråbremse og det resulterte i nærkontakt med grusen. Slapp fra det med noen skrammer og en mørbanket kropp. Og ca. 10 macho-poeng! 

Helgetur

Sist helg var jeg så heldig å få være litt turist! Vi var en fin, liten gjeng som satte kursen mot Khammouan provinsen, ca. 3 timers kjøretur fra Svannakhet. Det var meg, Ole Christian og Lek som jobber i skoleprosjektet, og fine Solveig som jobber som voluntør i Mukdahan (Thailand). Lørdag dro vi til Tham Kong Lo, en grotte på 7,5 kilometer som gikk gjennom et fjell. Gjennom grotta rant det en elv, og utstyrt med guide, flytevest og hodelykter dro vi med motorbåt til den andre siden. Det var en utrolig spesiell opplevelse, elven snodde seg gjennom fjellet og grottelandskapet endret seg stadig. Det var som å befinne seg midt i en Ringenes Herre - film og jeg er sikker på at jeg så Gollum vinke til oss flere ganger.

Svingete vei og fjell = hjemmefølelse!

Meg og Solveig = turister.

Balansen måtte sjekkes.

Grotteinngangen til Tham Kong Lo skimtes til venstre.

Grottelandskapet.

Lek, Solveig, meg og Ole Christian.

Litt som Mordor i Ringenes Herre.

Meg og Solveig på den andre siden.

På søndag dro vi på fottur! Målet var en vakker foss, 3 kilometers gange gjennom jungelen. Det var påbudt med guide, etter at en utlending gikk seg vill og omkom i jungelen for noen år siden. Greit å ha en lokalkjent med på laget når man skal beine seg gjennom tett jungel med et utall alternative stier å velge mellom... Visstnok var det både elefanter og tigre der, men det var noen år siden de sist hadde blitt observert. Det drives en del ulovlig jakt i området, selv om det er fredet.

Det fantes vissnok både elefanter og tigre i jungelen, men vi så ingen.

Fargerike detaljer.

Vi fikk bade!!!

Vakkert!

Solnedgang over Mekong

Når man får tid til å sette seg ned ved Mekong-elva og nyte solnedgangen, må det nytes i fulle drag! Det er vanskelig å se seg mett på sola og fargene den byr på.

Sender disse solstrålene til alle dere der hjemme som har fått mørketida på besøk.

Sepon

Vi har lenge planlagt en tur til Sepon, men på grunn av regntid og ufremkommelige veier har turen blitt utsatt. Mandag dro vi endelig av sted og etter 3 timers kjøretur var vi fremme i Sepon. Sepon er et fjelldistrikt som ligger nær grensa til Vietnam. Prosjektet utvidet støtten sin til dette området for to år siden. Her lever det mange etniske minoriteter som er svært fattige og det er stor mangel på både skoler og lærere. I de fleste landsbyene er det kvinnene som jobber med barneoppdragelse, husdyrhold og innsanking av mat, mens mennene er opptatt med å røyke og drikke riswhiskey. Mange familier ser ikke poenget med å sende barna sine på skole, men forhåpentligvis er dette noe vi kan påvirke ved å utdanne gode lærere fra distriktet.

Downtown Sepon

Mandag besøkte vi en liten skole som heter Saleo, der en av våre studenter nå jobber. Ngam ble ferdig utdannet i sommer og har nå tatt fatt på sitt første år som lærer. Skolen er like ny som læreren, så den består av kun én klasse, der elevene er fra 6 til 15 år gamle.

Levesettet i landsbyene i Sepon er svært forskjellig fra levesettet i Savannakhet. Lærere som kommer fra byen og forsøker å jobbe i distriktet reiser ofte hjem etter kort tid, fordi de ikke takler det enkle livet. Skolemyndighetene satser derfor nå på å utdanne lærere som allerede er fra landsbyene i distriktet og som ønsker å flytte hjem igjen etter endt utdannelse. Prosjektet har fått et godt samarbeid med skolemyndighetene og på sikt satser vi på å få bygd opp skoletilbudet også i Sepon.

Saleo skole

Tirsdag hadde vi pakkeutdeling til 17 elever ved en liten skole som heter Dtohua. Skolen ligger en times kjøretur fra Sepon sentrum, langt inne i jungelen. I tillegg til de 17 barna som prosjektet støtter, fikk også de andre elevene ved skolen litt utstyr hver. Etter utdelingen ble vi invitert på lunsj hos landsbysjefen sammen med lærerne, vår kontaktperson fra skolemyndighetene og en gjeng andre menn fra landsbyen. Det ble servert sticky rice og grillet kylling (jeg spiste en hel del ris) og flere runder med riswhiskey. Whiskeyen skjenkes opp i en liten kopp og sendes rundt til alle, én shot til hver. Første runde smakte ganske godt, andre runde helt greit og den femte runden gikk ned på trass. De var veldig fornøyde med innsatsen og vi skålte for lykkelige liv og gode vennskap.

Dtohua skole.

Riswhiskeyen gikk på rundgang.

Gamlingene koser seg.

Lunsjen vår.

Det ene gjestehuset i Sepon var fullt av amerikanere som er her for å lete etter falne amerikanske soldater etter Vietnamkrigen. Det er visstnok rundt 400 lik igjen og amerikanske myndigheter setter inn en hel del ressurser på dette. For å ødelegge Ho Chi Minh - veien mellom Laos og Vietnam, ble det også sluppet bomber over Laos. Faktisk ble det sluppet flere bomber over Laos mellom 1965 - 1973 enn USA slapp over Japan og Tyskland under 2.verdenskrig. Mer enn 350 000 mennesker ble drept. USA var offisielt ikke i krig med Laos og kunne derfor gjøre som de ville. Dette medførte blant annet at de bombene de ikke fikk sluppet der de skulle, ble "tømt" tilfeldig over Luang Prabang, et område lenger nord i landet. Dette er ikke noe man lærer om på skolen og det har vært ukjent for meg før jeg kom hit og begynte å lese om det. Harde fakta.

En bombe fra krigen blir brukt som skoleklokke.

Studenttreff # 3

Søndag var det tid for et ny samling av våre etniske studenter. Vi hadde laget et rebusløp de fikk bryne seg på og lagene konkurrerte med stor iver og fornøyelse.

Etterpå hadde vi et rollespill om ulike måter å håndtere vanskeligheter som lærere. Standarden i Laos er å straffe de elevene som kommer for sent, ikke har gjort leksene sine, ikke får med seg det som blir undervist i timene - generelt ikke gjør som de blir fortalt. Pedagogikk er altså ikke et fag som inngår i lærerutdanningen her i Laos og vi ønsker å gi studentene våre noen gode verktøy de kan ta i bruk i yrket sitt. Vi presenterte en problemstilling for dem der en elev hadde konsentrasjonsvansker på grunn av skilsmisse mellom foreldrene. Så viste vi dem to løsninger; å straffe eleven med kjeftbruk eller å oppnå kommunikasjon med eleven ved å undersøke årsaken til konsentrasjonsvanskene. De fikk etterpå reflektere over dette, men det var tydelig at det var ganske nye tanker for dem. Spennende og viktig tema som vi ønsker å ta med videre til neste studenttreff!

Vinter

Regntid har blitt avløst med vinter (eller tørketid) her i Laos. Innhøstingen av ris er nesten over. Reparasjon av hullete veier er i gang. Forkjølelsen feier over store og små (kroppen min holder stand enn så lenge). Temperaturen er litt lavere og de lokale pakker seg inn i strømper, hansker, jakker og gensere. Så kaldt synes ikke jeg det er, men også en hardbarket nordlending merker forskjell når temperaturen kryper ned til 17-18 grader på kvelden. Altså til et nivå med en sjeldent god sommerdag i Nord-Norge. Og kaldere skal det visst bli. Jeg nyter det og synes det er en lettelse at det tunge, klamme været har gitt slipp.

Thaphanthong

Mandag reiste vi med to av studentene våre til deres landsby Thaphanthong, for å skrive under kontrakt sammen med deres familier. Vi skriver kontrakt med alle våre elever og studenter som er i prosjektet, og det er viktig at familiene deres også er inneforstått med de forpliktelsene som følger med støtten vi gir.

Downtown Thaphanthong.

Thaphanthong ligger ca. 12-13 mil fra Savannakhet, der de første 10 milene av veien består av en helt ok standard. Den festlige delen begynner i det man tar av hovedveien mot landsbyen og tar fatt på de siste milene. Malangsveiene fremstår som to-felts motorveier i forhold til dette. I regntida er Thaphanthong fullstendig isolert på grunn av mangel på vei og høy vannstand i en av elvene som man må krysse.  

Veien opp til Thaphanthong var av denne standarden.

Shaken and stired bakpå lasteplanet.

Studentene våre ble litt bilsyke på veien.

Et lite hull i brua.

I dette området lever en etnisk minoritet som har et eget språk og tror på naturånder. De lever under enkle kår og mange av dem har ikke elektrisitet i husene sine. Vi var på møte med skolekontoret i Thaphanthong, møtte familiene til studentene våre, spiste på den lokale kneipa (veggismeny = ris og omelett), lærte en gjeng ungdommer å spille "Idiot" og overnattet på et gjestehus som hadde sett sine renere og penere dager. 

Idyll på bygda.

Innhøstinga av ris er i full gang.

Monsterbilen vår.

Det var en spennende tur med mange nye inntrykk! Og ikke var det så allerverst å komme hjem til egen seng igjen, heller.

Do´s and don´ts in Laos

Det er en hel del kulturelle forskjeller mellom Norge og Laos. For å unngå store brølere er det jo kjekt med litt veiledning på veien. Denne illustrerte artikkelen med 

"Do´s and don´ts in Laos" fant jeg i et blad fra flyplassen her i Savannakhet og har høy underholdningsverdi. For utlendinger med litt dårlige utviklede sosiale antenner er den absolutt nyttig! Her kommer et lynkurs i anstendig oppførsel i Laos;

• Ingen fysisk kontakt ved hilsing. Man holder håndflatene sammen til en hilsen med et "Sabai dii". Menn kan ved noen anledninger håndhilse.
• Munker er høyt respekterte og kvinner må aldri berøre en munk eller hans kappe.
• Laotere snakker mildt og lavt, og unngår konfrontasjoner. Vennligst ikke rop eller hev stemmen.
• Hold Laos rent og pent og unngå å kaste fra deg søppel. Ved å plukke opp søppel går man foran som et godt eksempel for Lao-ungdom (jaggu, denne tror jeg de kunne lært seg å praktisere selv).
• Gå aldri over noen som sitter. Det er høflig å huke seg litt ned når man går forbi noen som sitter (eller eldre). 
• Kle deg anstendig, det vil si ingen utrigninger og dekk til skuldre og knær (ekstra plusspoeng om man som kvinne kler seg i det tradisjonelle skjørtet sinh). 
• Ingen klemming eller kyssing i offentlighet, det er utrolig pinlig!
• Spør før du tar bilde av noen.
• Vis respekt på hellige steder og ikke ta på noe som blir ansett som hellig uten tillatelse.
• Aldri ta noen på hodet, det er svært uhøflig!
• "Hodet høyt, beina lavt" - beina har skal bare brukes til å gå på. Man peker ikke med beina eller legger dem på bord, stoler og lignende.