Sepon

Vi har lenge planlagt en tur til Sepon, men på grunn av regntid og ufremkommelige veier har turen blitt utsatt. Mandag dro vi endelig av sted og etter 3 timers kjøretur var vi fremme i Sepon. Sepon er et fjelldistrikt som ligger nær grensa til Vietnam. Prosjektet utvidet støtten sin til dette området for to år siden. Her lever det mange etniske minoriteter som er svært fattige og det er stor mangel på både skoler og lærere. I de fleste landsbyene er det kvinnene som jobber med barneoppdragelse, husdyrhold og innsanking av mat, mens mennene er opptatt med å røyke og drikke riswhiskey. Mange familier ser ikke poenget med å sende barna sine på skole, men forhåpentligvis er dette noe vi kan påvirke ved å utdanne gode lærere fra distriktet.

Downtown Sepon

Mandag besøkte vi en liten skole som heter Saleo, der en av våre studenter nå jobber. Ngam ble ferdig utdannet i sommer og har nå tatt fatt på sitt første år som lærer. Skolen er like ny som læreren, så den består av kun én klasse, der elevene er fra 6 til 15 år gamle.

Levesettet i landsbyene i Sepon er svært forskjellig fra levesettet i Savannakhet. Lærere som kommer fra byen og forsøker å jobbe i distriktet reiser ofte hjem etter kort tid, fordi de ikke takler det enkle livet. Skolemyndighetene satser derfor nå på å utdanne lærere som allerede er fra landsbyene i distriktet og som ønsker å flytte hjem igjen etter endt utdannelse. Prosjektet har fått et godt samarbeid med skolemyndighetene og på sikt satser vi på å få bygd opp skoletilbudet også i Sepon.

Saleo skole

Tirsdag hadde vi pakkeutdeling til 17 elever ved en liten skole som heter Dtohua. Skolen ligger en times kjøretur fra Sepon sentrum, langt inne i jungelen. I tillegg til de 17 barna som prosjektet støtter, fikk også de andre elevene ved skolen litt utstyr hver. Etter utdelingen ble vi invitert på lunsj hos landsbysjefen sammen med lærerne, vår kontaktperson fra skolemyndighetene og en gjeng andre menn fra landsbyen. Det ble servert sticky rice og grillet kylling (jeg spiste en hel del ris) og flere runder med riswhiskey. Whiskeyen skjenkes opp i en liten kopp og sendes rundt til alle, én shot til hver. Første runde smakte ganske godt, andre runde helt greit og den femte runden gikk ned på trass. De var veldig fornøyde med innsatsen og vi skålte for lykkelige liv og gode vennskap.

Dtohua skole.

Riswhiskeyen gikk på rundgang.

Gamlingene koser seg.

Lunsjen vår.

Det ene gjestehuset i Sepon var fullt av amerikanere som er her for å lete etter falne amerikanske soldater etter Vietnamkrigen. Det er visstnok rundt 400 lik igjen og amerikanske myndigheter setter inn en hel del ressurser på dette. For å ødelegge Ho Chi Minh - veien mellom Laos og Vietnam, ble det også sluppet bomber over Laos. Faktisk ble det sluppet flere bomber over Laos mellom 1965 - 1973 enn USA slapp over Japan og Tyskland under 2.verdenskrig. Mer enn 350 000 mennesker ble drept. USA var offisielt ikke i krig med Laos og kunne derfor gjøre som de ville. Dette medførte blant annet at de bombene de ikke fikk sluppet der de skulle, ble "tømt" tilfeldig over Luang Prabang, et område lenger nord i landet. Dette er ikke noe man lærer om på skolen og det har vært ukjent for meg før jeg kom hit og begynte å lese om det. Harde fakta.

En bombe fra krigen blir brukt som skoleklokke.