Der ingen skulle tru...

... at nokon kunne bu, der bor de faktisk. Barn, unge, gamle, besteforeldre, grandtanter, mødre og fedre, onkler, spebarn, svigerforeldre, syke, friske, sterke, stolte og vakre. Noen hus rommer opptil 15 mennesker. I hus med tynne vegger av flettede blader, tak som knapt nok holder regnet ute og med tynne matter å hvile kroppene på lever disse menneskene livene sine.

Et av hjemmene vi besøkte.

I går og i dag har vi vært på til sammen 14 hjemmebesøk. Dette er nye familier i prosjektet som lærerne ved to ulike skoler har plukket ut som de fattigste i deres nærmiljø. Hjemmebesøkene har flere formål. School Support Laos vil forsikre seg om at de familiene som blir plukket ut virkelig har et hjelpebehov og at det ikke er snakk om vennetjenester fra lærernes side. I tillegg vil vi kartlegge familiesituasjonen og se hver enkelt av de barna vi støtter. De familiene som allerede er i prosjektet får besøk hvert tredje år, dersom de ikke har behov for tettere oppfølging. På denne måten får man god kjennskap til hver enkelt familie og barn, og gjør det lettere å sørge for at de fullfører skolegangen.

Noen familier bodde langt ute på risåkrene.

Én familie gjorde spesielt sterkt inntrykk. I et bittelite hus på påler bodde det en bestemor med tre gutter på 6, 10 og 13 år. Foreldrene var skilt og hadde reist da den yngste var helt liten, og bestemoren hørte aldri noe fra dem. Hun var nesten blind og kunne ikke jobbe, de var svært fattige. Den yngste gutten får nå støtte fra prosjektet til å kunne gå på skolen og bestemoren var utrolig takknemlig for dette og ønsket oss et lykkelig, langt og godt liv for det vi hadde gjort for dem. Bestemorens siste bønn før vi gikk var at vi måtte ta vare på barna hennes når hun en dag gikk bort.

I dag dro vi innom med mat til denne familien. Dette gjør vi bare helt unntaksvis, men dette tilfellet var spesielt. Etter pakkeutdelinga på skolen i dag kjørte vi gutten hjem med skolesaker og mat, og det var et rørende øyeblikk når bestemor tok i mot.

Marit forklarer bestemor hva de har fått.

Å beskrive inntrykkene man sitter med etter slike hjemmebesøk er egentlig umulig. I møtet med disse barna og familiene vokser hjertet seg stort og man fylles med en enorm takknemlighet overfor det man selv har. Der vi etter en lang dag kunne dra hjem og ta en dusj, skifte til rene klær, spise en bedre middag og sove i en myk og varm seng, la disse familiene seg på tomme mager og harde underlag. Det føles utrolig urettferdig og kontrastene er store. Men som Marit sa; "Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan få gjort noe".